Innhold
Afront (adverb)
foran; ansikt til ansikt
Afront (preposisjon)
foran
Affront (verb)
Å fornærme med vilje, spesielt åpent.
Affront (verb)
Å møte trassig; å konfrontere.
"å fornærme døden"
Affront (verb)
Å møte eller møte ansikt til ansikt.
Affront (substantiv)
En åpen eller forsettlig krenkelse, liten eller fornærmelse.
"Slik oppførsel er en krenking for samfunnet."
Affront (substantiv)
Et fiendtlig møte eller møte.
Afront (adverb)
Foran. Nå hovedsakelig i "afront of": = forstand B. Nå regional.
Afront (preposisjon)
Foran.
Affront (substantiv)
en handling eller kommentar som forårsaker forargelse eller krenkelser
"han tok sønnene øde som en personlig krenkelse"
"bortsetningene var en krangel for rettferdighet"
Affront (verb)
fornærme beskjedenheten eller verdiene til
"hun ble fornærmet av hans fortrolighet"
Afront (adverb)
Foran; ansikt til ansikt.
krenkelse
Til fronten; å møte i posisjon; å møte eller møte ansikt til ansikt.
krenkelse
Å møte trass; å konfrontere; som for å fornærme døden; derav å møte i fiendtlig møte.
krenkelse
Å fornærme av en viss manifestasjon av respektløshet; å fornærme ansiktet av oppførsel eller språk; å behandle med markert ustabilitet.
Affront (substantiv)
Et møte enten vennlig eller fiendtlig.
Affront (substantiv)
Foraktsfull eller uhøflig behandling som begeistrer eller rettferdiggjør harme; markert respektløshet; en målrettet indignitet; fornærmelse.
Affront (substantiv)
En krenkelse av selvrespekten; skam.
Affront (substantiv)
en bevisst krenkende handling eller noe som gir effekten av en krenkelse;
"Å snu ryggen til meg var en bevisst fornærmelse"
Affront (verb)
behandle, nevne eller snakke frekt;
"Han fornærmet henne med sine uhøflige bemerkninger"
"eleven som hadde forrådt klassekameraten sin ble dissidert av alle"
