Innhold
-
godkjenner
En kriminell vender bevisførsel ved å innrømme skyld og vitne som vitne for staten mot sine medmennesker (e) eller medskyldige (r), ofte i bytte for mildhet i straffeutmålingen eller immunitet mot påtale. Vitneforklaring fra et vitne som vitner mot medsammensvorne (r) kan være viktig bevis.
Godkjenning (substantiv)
Et uttrykk som gir tillatelse; en indikasjon på enighet med et forslag; en erkjennelse av at en person, ting {{,}} eller hendelse oppfyller kravene.
"Jeg må godkjenne denne innkjøpsordren."
Godkjenning (substantiv)
Et uttrykk for gunstig aksept og oppmuntring; et kompliment som også kondonerer.
"Ord om godkjenning ser aldri ut til å komme fra ham."
Godkjenning (substantiv)
Noe sendt av en selger til en samler for å matche hans uttalte interesser; han kan godkjenne eller returnere varen.
Approver (substantiv)
En som godkjenner eller gir godkjenning.
Approver (substantiv)
I engelsk alminnelig rett en person som anklager et konføderert; en som begår godkjenning.
Godkjenning (substantiv)
bifall; godkjennelse.
Approver (substantiv)
En som godkjenner. Tidligere en som kom med bevis eller rettssak.
Approver (substantiv)
En informant; en anklager.
Approver (substantiv)
En som tilstår en forbrytelse og anklager en annen. Se første godkjenning, 2.
Approver (substantiv)
En fogder eller tillitsvalgt; en agent.
Godkjenning (substantiv)
den formelle handlingen med å gi godkjenning;
"han ga prosjektet sin velsignelse"
"Avgjørelsen hans godkjente godkjenningen fra enhver fornuftig person"
Godkjenning (substantiv)
en følelse av å like noe eller noen gode;
"Selv om hun kjeftet med dem, så hun i all hemmelighet alle barna sine med godkjenning"
Godkjenning (substantiv)
aksept som tilfredsstillende;
"han kjøpte den på godkjenning"
Godkjenning (substantiv)
en uttrykke en gunstig mening;
"godkjenningsord passerte sjelden leppene hans"
Approver (substantiv)
en myndighet med makt til å godkjenne
